Fundering.

Kanskje det aldri blir en lang periode med komfort for meg. Det er ikke den grensesprengende gleden jeg lengter etter – som varer i flere måneder. Jeg forlanger overhodet ikke det. Jeg vil kun være komfortabel i livet mitt. Jeg vil ha en rolig periode. Hva er vitsen med det hele når jeg kun får en smakebit av fred før ett lite helvete bryter løs. Om så bare for noen minutter, så setter dessverre bråk mye mer spor enn deilig bakgrunnslyder. Plutselig befinner jeg meg der jeg var for snart 2 år siden. Det er en skremmende følelse, selv når den bare varer i 10 minutter mens jeg er på dagligvarebutikken her hvor jeg bor.

Jeg liker byen jeg bor i. Som forelsket. Det er andre steder jeg vil oppleve, gjerne bo i perioder og. Men jeg vil alltid være knyttet til denne byen. Det er her jeg vil dø.

Jeg er lei av måten jeg romantiserer ting. Dårlige ting og bra ting. Andre menneskers liv er jo den verste synderen. Alle ser til å ha det så mye bedre ut. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Det er mye som sosiale media skjuler i disse dager.

Jeg bare tar friheten til å utheve noen tekster fra en Circa Survive-sang.

“Write it down but don’t ask for help.
I can’t be honest with even myself.
Did you ever wish you were somebody else?

Move one inch at a time.
You’ll be just fine.
Move one inch at a time.
You’ll find…
They pulled me in but accomplishments are transient.”

 

Kronisk.

Det er tøft. Vanskelig. Å måtte ta ting i museskritt i forhold til andre, fordi energien ikke strekker til. Se folk på min alder som kommer seg steder med utdanning. Svimmelheten flimrer. Appetitten svinger. En handletur kan koste meg dagens energi. Når jeg har gått opp trappene og åpnet døren må jeg sitte meg ned mens jeg pakker ut varene, for jeg har ikke energi til å stå lenger. På de verste dagene vil jeg sove allerede før 18 hvis jeg våkner opp om morgenen. Å sove i 10-12 timer og våkne opp like utmattet er ikke uhørt. Jeg husker ikke hvordan det føles å være uthvilt. Klar for alt. Vital. Et liv uten muskel eller ledd-smerter? Har ikke hatt det på en stund heller. Det eneste som nylig hjalp var et bad, i en knapp halvtime. Gud, for en deilig halvtime det var. Påpasselig på hva og hvor ofte jeg spiser må jeg også være. Men noen ganger hjelper ikke det heller, jeg kan fortsatt bli svimete med nylig næring i kroppen. Tilogmed når jeg sitter.

Jeg griner meg i søvn fra tid til annen. Lesing og sosialt samvær distraherer og fra helsens realitet, men ingenting favner om meg som en trøst som søvnen. Å kunne dykke ned i mørke dyp og miste tidsbegrepet, miste kroppen, tæringen, utmattelsen, smerten, ømheten, rykningene, krampene, hjerteslagene. Noen ganger kunne jeg ønske jeg kunne holde på det i måneder, kanskje år. Prøve igjen.

Kunne ønske at jeg hadde energi til å gjennomføre annen aktivitet jeg orker enn gåturer, men svømming er for dyrt. Selvom jeg er blitt for det meste kvitt den selvpiningen jeg opplevde under gymtimene hvor jeg presset meg selv til nær kollaps, så forandrer det ikke at det lave blodtrykket og jernmangelen fortattgjør det spesielt vanskelig selv i normale rammer. Jeg husker fortsatt så godt den siste perioden med ritualistisk skading og pushing av meg selv. Pause? Det fortjener du ikke. Du får bare presse på videre eller sitte her og drive dank. 

Jeg er glad jeg er blitt snillere mot meg selv. Kan ha medfølelse med meg selv. Gi meg komplimenter. Ja, Lea, du er smart. Du er snill. Du har talens evne. Du har fine venner – som er glad i deg, uansett hva du tolker utifra en difus tekstmelding eller vitsende kommentar. Du er helt særegen. Du har sterke meninger. Du har ting å bidra med her i verden, det må kanskje bare ta lenger tid. Det er dumt. Du har håpet om å bli – ikke helt frisk – men friskere. Ikke gi opp, ikke hat medisinen. Eksperimenter med dose i samvær med lege. Pust. Smil. Se detaljene. Ta pause når du trenger det.

Jeg fortjener alt godt, som møter meg på min vei. Om ikke mer. Det hjelper ikke å benekte det. Å pine seg selv for ting utenfor enns egen kontroll, spesielt ikke det som skjedde for lenge siden. Det gjør vondt, men ikke fall ned i dragsuget. Det eneste håper er morgendagen. Lukk øynene, la søvnen velte, selvom du ikke våkner opp uthvilt. Selvom det første rykket opp, steget ut av sengen ofte er det vanskeligste i hele døgnet, så har du fortsatt en hel dag foran deg. En dag som kan gi opplevelser som gjør all smerten verdt det, tross alt.

Glittermaske.

Jeg bærer på en liten spire av stolthet. Jeg jobber med fag nå, sakte – men sikkert. Jeg leser mye. Spiser bedre de fleste dager. Prøver å sjonglere med finere tanker, lekne smil og håp. Lister opp små positive ting: mer frukt og grønt, varm September, unne seg kos, vaske seg. Sånt som andre kanskje tar for gitt noen ganger.

Men under denne rustningen kjenner jeg at noe sprekker. Noe inni meg krøller seg sammen, vil ikke, tør ikke, orker ikke. Det som pleier å følge meg mest når jeg er alene. Som manifisterer sin svarte blekk i årene mine med følelser og tanker.

“Om jeg bare kunne sove og ikke våkne opp.”

“Smerten vil aldri bli lettere å bære.”

“Du har allerede ødelagt deg selv for mye. Vrakgods. Bare se på deg selv. Gi opp.”

Jeg har vært vant til det og mye verre enn sånn det er nå. Men det er nå jeg merker til en av de skumleste effektene: når disse tingene går utover det sosiale.

Når jeg kan kjenne at smilen og latteren min er mindre ekte enn betalte reklame-smil. At jeg virkelig vil glede meg, le av det enn venn forteller – men noe inni meg har klippet linjen. Skjønner det ikke lenger. Det skurrer bare. Utenfor bølgelengde. Da røyk og drikke blir spesialeffekter, livlinjer til pustepausene hvor jeg kan sette pris på de virkelig små, fine bitene av livet. Se sollyset glitre og reflektere i en vannflaske og kjenne intens glede av noe så lite i det store bildet. Glemme ting som usikker fremtid, skjør verdensbalanse og menneskelig smerte.

Jeg har bare håpet. Håpet at det går over.

Feilsteg.

Tankene pøste på. Til slutt sa alt bare stopp. Trykket bygget seg opp. Det ble utålelig. Jeg hadde ikke noe våpen (eller skjold kanskje?) tilgjengelig, men desperasjonen min var dyp. Innsiden bruste. Jeg kunne ikke sitte stille. Det skrek innvendig.

Jeg strakk ut armen, siktet håndleddet mot stolen, slo den mot, forsiktig først, hardere, prøvende. Ikke hardt nok, men så, jeg traff akkurat riktig. Armen banket og ble rød og det gjorde jo vondt, men lettelsen var den største på lenge. Smerten ble rus. Så ufattelig deilig. Deiligere enn på lenge. Ingen glass over, intet pulver eller pille ved siden. Jeg møtte skadesprekken og lurte meg selv med å si at “Det er bedre enn å kutte, det tells ikke.” Men det gjør jo det. Spesielt når jeg fortsatt kjenner svakheter i hånden etterpå. Det bare ble sånn.

Så det har vært vanskelig i det siste. Tankene er ikke på sitt beste. Jeg må stoppe halveis i mentale angrep på meg selv, kvele de så godt jeg kan, det er slitsomt. Jeg har vært utslitt i det siste, igår klarte jeg ikke å sove (og jeg er vanligvis verdensmester i søvn), mye valg å tenke over helsemessig (pga. den manglende søvnen måtte jeg skippe nødvendig legetime igår), jobb/utdanning-messig, verdensmessig, politikkmessig, bla bla. Heldigvis har jeg sosiale planer fremover. Kjæresteovernatting, venninne jeg spurte om å møte imorgen, bursdagselskap. Det blir kanskje slitsomt fysisk, kanskje litt psykisk og, men det er mye bedre enn å sitte inne og fordype meg for mye i bøker, politikk og nett (spesielt sistnevnte, før du vet ordet av det er du havnet på noe helt sykt/merkelig innhold). Forhåpentligvis kan jeg bruke søndagen til å hvile og føle meg bedre rustet til å motstå skadetrangen. Spesielt med tanke på blyantspisseren jeg fikk åpnet, faen.

Panikk.

Da autoritære stemmer varslet en glemt frist, dråpen i mitt glass,

tanker går hulter til bulter,

måtte jeg ut, vekk, fra myldrende pulter,

hektiske medelever, skarpe offentlige kanter,

til rommet med speil og hvit servant.

Tårene rant, hjertet brant,

så kjent, så vant.

Da møtets tema var skamfulle meg, blant suksessfulle, håpefulle,

så høy – så god, men jeg rakk ikke opp.

På vei hjem, da regnet plutselig faller,

følelse av fare, panisk pust,

desperat sprint til det trygge hjem, lyden av våt asfalt

Blodet rant, sorgen brant,

så kjent, så vant.

Da tristheten og håpet samtidig satt preg,

og mat skulle handles en Søndag et gjenglemt sted,

industribygg blant bolig, med musikk på øret,

synet vandret – et tog, adkommelige jernbaneskinner minnet – et sjokk

om selvdestruktive tanker som aldri tok stopp.

Varmen rant, opplevelsen brant,

så kjent, så vant.

Spor.

En idyllisk strandtur hvor man kan gå barfot i sanden, nært vannet som ebber inn og ut. Rytmisk. Man har gått lenge, men når enn ser seg tilbake begynner fotsporene å viskes ut av vannet. Som om du aldri hadde gått der i det hele tatt.

Det er litt sånn det føles nå når jeg ser arrene mine begynner å viskes vekk. Jeg skulle vel vært glad – at mitt møte med selvskading blir mindre tydelig. At de ikke lenger lyser i et rosarødt skjær, blir mer og mer hvit. Blander seg inn i min bleke hud. Men angsten skriker likevel inni meg når noen fåtalls overfladiske kutt nå nærmest er blitt usynlig. (Selvom mange – og spesielt noen – aldri kommer til å forsvinne) Kontrollen svekkes og jeg ser feilene i mønstrene i huden. For jeg delte dem opp systematisk. Jeg bestemte meg ofte på forhånd. “3, venstre arm, litt ovenfor albuen”. De skulle være temmelig symmetrisk. Nye skulle ikke krysse over gamle. Gjerne to og to ved siden av hverandre, over hele underarmen etterhvert.

Jeg ble aldri en av de mest alvorlige skaderne. Likevel ble det alvorlig nok at da et sår ikke stoppet å blø og måtte stripses, så innså jeg at det var på tide å slutte. Slutt ble det ikke helt, men alvoret stoppet der. Det gikk lengre imellom. Jo lengre det gikk, jo dårligere ble smerteterskelen jeg hadde bygget opp. Terskelen som sendte meg til legevakten i utganspunktet. Og selve rutinene ble et fjern savn. Noen ganger helt borte. Andre ganger så sterkt at en liten bit – den fortsatt syke – inni meg tryglet “Vær så snill, en gang til, noen få ganger til. For lettelse. For smerten. Straffen. Rette opp i symmetrien. Skadene på høyrearm er helt skjev, det irriterer meg grenseløst. Til høsten? Vinteren? Det kan skjules.”

Jeg har klart meg så langt, men det tærer på meg. Så en selvhjelpsvideo som nevnte at å legge press på arr kunne få de minsket. Etter det har jeg ikke klart å sove, sitte, ligge i stillinger som legger press på underarmene. Er jeg i tvil, sjekker jeg plutselig febrilsk om de ligger fritt, pustende, livnært. Sitter i sofaen med armene litt merkelig foldet oppover, så de ikke skal ligge mot beina. Videoen var ment positivt, for alle dem som klarer tanken på å slette sporene. Jeg må fortsatt huske at jeg har vært der. Det er vanskelig, jeg er ikke helt ferdig, jeg er ikke kommet forbi det.

Vertigo

Det er en typisk norsk sommerdag. Temperaturen er langt fra varm, men komfortabel lys og vindfri. En sånn dag man skal ut og møte en av de kjæreste og dra på besøk hos en bekjent. Det ender opp i hjemmelaget sterkvin. Merkelig syntetisk smak av fersken, men jeg har smakt verre. Det går relativt lett ned strupen. Jeg drikker ikke mye, men nok til å kjenne jeg nærmer meg linjen av begynnende brisenhet. Motorisk kontroll og sosiale regler er fortsatt innenfor min totale kontroll.

Så er besøket over og jeg kan ikke lenger synke ned i sofaens trygghet. Jeg må opp, ut og følge kjæresten til bussen som en normal jente. Tiden er knapp og vi haster farvel til tredjeparten. Det er plutselig – som det ofte blir – i det jeg tråkker over dørkarmen og ut i frisk luft at jeg kjenner at noe er galt. Kroppen er ikke forberedt på temperatur-forandringen. Å løfte føttene kjennes som en eneste fjelltur i seg selv. En rolig kvalme begynner å bygge seg opp på få sekunder. (Når var sist gang jeg spiste utenom de alkoholholdige kaloriene? Eggerøren for 3-4 timer siden?) Jeg blir desorientert og må bruke all kontroll på å fokusere på trappetrinnene foran meg og slappe noenlunde av. Verden rundt meg svinner mer og mer hen min bevissthet. “Det går fint. Du svimer ikke. Det er bare et dårligere tilfelle. Pust dypt, ikke for dypt. Bare sørg for nok oksygen. Slapp av.”

Det er her, da kjæresten signaliserer at jeg skal ta følge til hovedbusstoppene som ligger tre minutter unna, at jeg må se nederlaget. Jeg klarer ikke den distansen. Det blir for farlig. Jeg orker ikke den sjansen det innebærer. Aldri har jeg hastet så mye før på å si farvel. “Jeg tar bussen her oppe.” Nevnte busstopp ligger kanskje et halvt minutt unna. Mye tryggere. Klem, kyss, hadet. Jeg vandrer så kjapt som fysisk mulig over veien – det er tross alt her jeg er i størst fare. Stjerner flyr over synet mitt. Nå er jeg redd. En halv meter blir til en mil. Jeg må sitte meg ned, hvis ikke besvimer jeg nå.

Jeg orker ikke tanken på bilene som kjører forbi og at noen kanskje gløtter på ungjenta som sitter seg ned i en trapp. Må samle kreftene. Bare noen sekunder, kanskje et minutt. Så går det sikkert fint, det pleier det å gjøre. Skuffelsen over ikke engang ha klart å nå busstoppet rekker ikke nå tankene mine ennå. All bevissthet går til kroppen. Steintrappen klorer gjennom buksestoffet, så jeg redegjør meg for å ta de siste ti metrene til busstoppet. Som å gå gjennom vann. Så kommer den verste delen; vertigo. Blikket flimrer. Jeg skjønner ikke helt hvor jeg befinner meg. De hvite stjernene skjuler det først, men endelig ser jeg benken. Svetten siler. Kaster av meg sekken, heiser beinene opp på benken og prøver å samle meg. Pulsen har skutt i været, jeg får ikke nok oksygen, musklene mine lystrer ikke skikkelig. Når synet på verden har blitt klarere er jeg fortsatt liveredd for at jeg skal svime av.  Null kontroll, her på benken, selvom jeg sitter, tenk hvis jeg faller, slår hodet, helt alene. Febrilsk åpner jeg sekken, håper at vann kan bli min redning. Etterhvert slapper jeg mer av. Prøver å høre på musikk for å slappe av mens svimmelheten slipper grepet rundt meg, men det blir for intenst – for kvalmende. Bussen inn til sentrum kjørte forbi, ikke planer om jeg skulle ta den. Buss, minst 25 mennesker i mulig publikum, temperatur-forskjell, hurtige bevegelser? Altfor stor risiko. Så jeg sitter på trebenken i 20 minutter til, det nærmer seg en halvtime. Det kommer en buss og selvom jeg nok en gang vurderer å la den kjøre, rister jeg meg fra det. Jeg klarer ikke gå inn til byen, men jeg klarer å komme meg på bussen og sitte der i 5 minutter.

Stiger på og betaler. Heldigvis kan jeg kjenne at kroppen takler varmen. Et ledig sete hvor jeg kan sitte fanger blikket mitt og jeg kunne nesten begynt å grine av glede. Jeg slipper å spørre en tilfeldig fremmed.

Jeg slipper skammen. Å ha så dårlig helse at du må kunne være forberedt på å innrømme ovenfor en fremmed som kanskje – i mine scenarioer – finner på å se meg opp og ned og konstatere;
“Du ser ikke syk ut.”

Tid.

Den skremmer meg.

Den kommer og den går.

Livet mitt blir lengre.

Barndommen blir mer og mer som en tapt drøm.

Et år i år er ikke det samme som i fjor.

Eldre og mer usikker en noen gang.

Hello world!

This is your very first post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post. If you like, use this post to tell readers why you started this blog and what you plan to do with it.

Happy blogging!