Glittermaske.

Jeg bærer på en liten spire av stolthet. Jeg jobber med fag nå, sakte – men sikkert. Jeg leser mye. Spiser bedre de fleste dager. Prøver å sjonglere med finere tanker, lekne smil og håp. Lister opp små positive ting: mer frukt og grønt, varm September, unne seg kos, vaske seg. Sånt som andre kanskje tar for gitt noen ganger.

Men under denne rustningen kjenner jeg at noe sprekker. Noe inni meg krøller seg sammen, vil ikke, tør ikke, orker ikke. Det som pleier å følge meg mest når jeg er alene. Som manifisterer sin svarte blekk i årene mine med følelser og tanker.

“Om jeg bare kunne sove og ikke våkne opp.”

“Smerten vil aldri bli lettere å bære.”

“Du har allerede ødelagt deg selv for mye. Vrakgods. Bare se på deg selv. Gi opp.”

Jeg har vært vant til det og mye verre enn sånn det er nå. Men det er nå jeg merker til en av de skumleste effektene: når disse tingene går utover det sosiale.

Når jeg kan kjenne at smilen og latteren min er mindre ekte enn betalte reklame-smil. At jeg virkelig vil glede meg, le av det enn venn forteller – men noe inni meg har klippet linjen. Skjønner det ikke lenger. Det skurrer bare. Utenfor bølgelengde. Da røyk og drikke blir spesialeffekter, livlinjer til pustepausene hvor jeg kan sette pris på de virkelig små, fine bitene av livet. Se sollyset glitre og reflektere i en vannflaske og kjenne intens glede av noe så lite i det store bildet. Glemme ting som usikker fremtid, skjør verdensbalanse og menneskelig smerte.

Jeg har bare håpet. Håpet at det går over.

Feilsteg.

Tankene pøste på. Til slutt sa alt bare stopp. Trykket bygget seg opp. Det ble utålelig. Jeg hadde ikke noe våpen (eller skjold kanskje?) tilgjengelig, men desperasjonen min var dyp. Innsiden bruste. Jeg kunne ikke sitte stille. Det skrek innvendig.

Jeg strakk ut armen, siktet håndleddet mot stolen, slo den mot, forsiktig først, hardere, prøvende. Ikke hardt nok, men så, jeg traff akkurat riktig. Armen banket og ble rød og det gjorde jo vondt, men lettelsen var den største på lenge. Smerten ble rus. Så ufattelig deilig. Deiligere enn på lenge. Ingen glass over, intet pulver eller pille ved siden. Jeg møtte skadesprekken og lurte meg selv med å si at “Det er bedre enn å kutte, det tells ikke.” Men det gjør jo det. Spesielt når jeg fortsatt kjenner svakheter i hånden etterpå. Det bare ble sånn.

Så det har vært vanskelig i det siste. Tankene er ikke på sitt beste. Jeg må stoppe halveis i mentale angrep på meg selv, kvele de så godt jeg kan, det er slitsomt. Jeg har vært utslitt i det siste, igår klarte jeg ikke å sove (og jeg er vanligvis verdensmester i søvn), mye valg å tenke over helsemessig (pga. den manglende søvnen måtte jeg skippe nødvendig legetime igår), jobb/utdanning-messig, verdensmessig, politikkmessig, bla bla. Heldigvis har jeg sosiale planer fremover. Kjæresteovernatting, venninne jeg spurte om å møte imorgen, bursdagselskap. Det blir kanskje slitsomt fysisk, kanskje litt psykisk og, men det er mye bedre enn å sitte inne og fordype meg for mye i bøker, politikk og nett (spesielt sistnevnte, før du vet ordet av det er du havnet på noe helt sykt/merkelig innhold). Forhåpentligvis kan jeg bruke søndagen til å hvile og føle meg bedre rustet til å motstå skadetrangen. Spesielt med tanke på blyantspisseren jeg fikk åpnet, faen.